Jeg skal ikke skrive om det jeg mener om legene på sykehuset. Jeg skal ikke bry meg om å skrive er ord om hva jeg mener om deres behandling av pasienter, for mange av de legene som finnes er ok. Men det er mange man ikke engang vil møte, leger som legger vekt på at ME ikke finnes, de kan ikke se det på prøver så da er det bare noe man innbiller seg.
Men det jeg skal skrive om er noe jeg lå å tenkte masse på da jeg lå der i et mørkt rom.Det er den behandlingen man får som pasient. Man opplever at man er sårbar, man legger på en eller annen måte livet sitt i hendene på legen, en lege som knapt bruker tid på en, en lege som med hele sitt kroppsspråk, holdninger mener at han eller hun er mer verdt enn andre mennesker. At man skal være overlykkelig at de får lov til å få hele 2 min av deres verdifulle tid.
Når man kommer inn, kroppen er ikke i lage, man blir spurt av en vennligsinnet engel i hvitt om hvor man er på en smerteskala fra 0-10, og man sier 8, og man får tildelt en seng. Man spør om mulighet for å få noe smertestillende, men de må spørre legen, de ringer legen som sier at han kommer snart ned så det kan vente, man ligger der, kroppen får virkelig gjennomgå med alle lyder, lys og smerter. Legen kommer ikke, man spør igjen etter 2 timer, om man kan få noe mot smertene, og de går igjen å ringer han, han gir beskjed om Paracet. HALLO!!! Paracet er liksom testet ut det, ingen virkning. Men nei legen han bryr seg ikke. Så en utrolig hyggelig sykepleier henvender seg til en lege som er der for å se på en annen liten pasient, legen er ikke den legen som skal prate med meg, men en anestesilege, han tar seg tid, sier vent litt, snakker ferdig med moren til den lille gutten, kommer bort og beordrer smertestillende som fungerer i hvertfall opp til 35%.
Så blir man trillet inn på et rom, og beskjed om at legen kommer straks. Vel ja legen kommer straks, ber meg om å tisse, eller gjøre et forsøk, men ingenting kommer, Scanneren viser at jeg har masse urin i blæra, så jeg må sikes. Det betyr at jeg må få kateter for å klare å tømme blæra. Dette gjøres, og merkelige er at når hun skal sette inn kateteret så kjenner jeg det ikke, selv om hun beklager og sier at hun bommet og beklaget ubehaget, men jeg kjenner det ikke.
Hun ser på meg, stikker meg med en nål, jeg kjenner noen av stikkene men ingen av de på venstre side, den foten jeg er nummen i. Så hun kontakter legen igjen, lang tid går, jeg kjenner at tårene presser på, hva er dette?
Etter 2,5 time kommer legen , ned i full fart, viser tydelige tegn på å være både stresset og trøtt, undersøker, og kontakter en bakvakt, jo jeg må i MR maskinen.
I mens vi venter på den spør hun mange spørsmål, og skriver de svar og konklusjoner og sender meg opp på Nevrokirurgen overvåkingen.
Jeg ligger da å venter, kjenner på en redsel, ryggen verker, de er underbemannet, så jeg får ikke tak i de, for de hadde ikke lagt noen ringesnor til meg, så jeg må klarer dette selv, jeg ville bare ha noe kvalmestillende, for jeg er så kvalm, men jeg får ikke kontakt med noen så da kommer all oppkast på gulv, seng. Jeg ligger der med dårlig samvittighet for jeg er da til bry for de. Men det er masse lys der, lyder, og det sammen med mye smerter medfører hodepine fra helvete, ny runde med oppkast, de kommer , stakkars engelen i hvitt. De smiler til meg, og kontakter legen som la meg inn, jeg får smertestillende, men jeg får ikke sove.
Sykepleier spør meg det samme som legen gjorde, hvordan forhold jeg har til trange rom, for det er trangt i MR maskinen. Jeg sier som sant er at den er trang og jeg får panikk i den. De skulle derfor gi med beroligende, enten vival eller valium før undersøkelsen.
Plutselig skal jeg ned, beroligene begynner ikke å virke før jeg er ferdig, og smertestillende er visst fremmedord.
Men jeg holder ut, jeg synger inni meg, jeg lukker øyene, kjenner at panikken brer seg i form at at jeg må ut av dette, men da er jeg ferdig.
Smertestillende blir gitt når jeg er tilbake, og 50MG med beroligende slår inn.
Jeg blir screena på nytt, mye urin, men ingenting kommer ut, men legen kommer, nei han ser ikke noe galt, så jeg kan bare reise hjem. Han kommer og med en del utsagn som gjør at jeg tafatt bare rusler ned i avdelingen, eller rusler og rusler fru blom, jeg triller ned, ingen balanse i kroppen, jeg ba om å få snakke med en urolog, for jeg kan jo ikke drive med at urinveiene ikke vil slippe ut noe, men da måtte jeg til fastlegen å be om en henvisning.
Hvorfor kunne ikke Nevrokirurgen tatt den tlf da?
Jeg spyr som bare det, ettervirkninger av medisinene, jeg mener jeg er jo dritdopa.
Jeg kommer ikke til å snakke mer med de folka der, men jeg er takknemlig for at jeg får hjelp av sykepleierne mens eg er i avdelingen.
Uansett så er legen rapportert til fylkeslegen.
Men det jeg skal skrive om er noe jeg lå å tenkte masse på da jeg lå der i et mørkt rom.Det er den behandlingen man får som pasient. Man opplever at man er sårbar, man legger på en eller annen måte livet sitt i hendene på legen, en lege som knapt bruker tid på en, en lege som med hele sitt kroppsspråk, holdninger mener at han eller hun er mer verdt enn andre mennesker. At man skal være overlykkelig at de får lov til å få hele 2 min av deres verdifulle tid.
Når man kommer inn, kroppen er ikke i lage, man blir spurt av en vennligsinnet engel i hvitt om hvor man er på en smerteskala fra 0-10, og man sier 8, og man får tildelt en seng. Man spør om mulighet for å få noe smertestillende, men de må spørre legen, de ringer legen som sier at han kommer snart ned så det kan vente, man ligger der, kroppen får virkelig gjennomgå med alle lyder, lys og smerter. Legen kommer ikke, man spør igjen etter 2 timer, om man kan få noe mot smertene, og de går igjen å ringer han, han gir beskjed om Paracet. HALLO!!! Paracet er liksom testet ut det, ingen virkning. Men nei legen han bryr seg ikke. Så en utrolig hyggelig sykepleier henvender seg til en lege som er der for å se på en annen liten pasient, legen er ikke den legen som skal prate med meg, men en anestesilege, han tar seg tid, sier vent litt, snakker ferdig med moren til den lille gutten, kommer bort og beordrer smertestillende som fungerer i hvertfall opp til 35%.
Så blir man trillet inn på et rom, og beskjed om at legen kommer straks. Vel ja legen kommer straks, ber meg om å tisse, eller gjøre et forsøk, men ingenting kommer, Scanneren viser at jeg har masse urin i blæra, så jeg må sikes. Det betyr at jeg må få kateter for å klare å tømme blæra. Dette gjøres, og merkelige er at når hun skal sette inn kateteret så kjenner jeg det ikke, selv om hun beklager og sier at hun bommet og beklaget ubehaget, men jeg kjenner det ikke.
Hun ser på meg, stikker meg med en nål, jeg kjenner noen av stikkene men ingen av de på venstre side, den foten jeg er nummen i. Så hun kontakter legen igjen, lang tid går, jeg kjenner at tårene presser på, hva er dette?
Etter 2,5 time kommer legen , ned i full fart, viser tydelige tegn på å være både stresset og trøtt, undersøker, og kontakter en bakvakt, jo jeg må i MR maskinen.
I mens vi venter på den spør hun mange spørsmål, og skriver de svar og konklusjoner og sender meg opp på Nevrokirurgen overvåkingen.
Jeg ligger da å venter, kjenner på en redsel, ryggen verker, de er underbemannet, så jeg får ikke tak i de, for de hadde ikke lagt noen ringesnor til meg, så jeg må klarer dette selv, jeg ville bare ha noe kvalmestillende, for jeg er så kvalm, men jeg får ikke kontakt med noen så da kommer all oppkast på gulv, seng. Jeg ligger der med dårlig samvittighet for jeg er da til bry for de. Men det er masse lys der, lyder, og det sammen med mye smerter medfører hodepine fra helvete, ny runde med oppkast, de kommer , stakkars engelen i hvitt. De smiler til meg, og kontakter legen som la meg inn, jeg får smertestillende, men jeg får ikke sove.
Sykepleier spør meg det samme som legen gjorde, hvordan forhold jeg har til trange rom, for det er trangt i MR maskinen. Jeg sier som sant er at den er trang og jeg får panikk i den. De skulle derfor gi med beroligende, enten vival eller valium før undersøkelsen.
Plutselig skal jeg ned, beroligene begynner ikke å virke før jeg er ferdig, og smertestillende er visst fremmedord.
Men jeg holder ut, jeg synger inni meg, jeg lukker øyene, kjenner at panikken brer seg i form at at jeg må ut av dette, men da er jeg ferdig.
Smertestillende blir gitt når jeg er tilbake, og 50MG med beroligende slår inn.
Jeg blir screena på nytt, mye urin, men ingenting kommer ut, men legen kommer, nei han ser ikke noe galt, så jeg kan bare reise hjem. Han kommer og med en del utsagn som gjør at jeg tafatt bare rusler ned i avdelingen, eller rusler og rusler fru blom, jeg triller ned, ingen balanse i kroppen, jeg ba om å få snakke med en urolog, for jeg kan jo ikke drive med at urinveiene ikke vil slippe ut noe, men da måtte jeg til fastlegen å be om en henvisning.
Hvorfor kunne ikke Nevrokirurgen tatt den tlf da?
Jeg spyr som bare det, ettervirkninger av medisinene, jeg mener jeg er jo dritdopa.
Jeg kommer ikke til å snakke mer med de folka der, men jeg er takknemlig for at jeg får hjelp av sykepleierne mens eg er i avdelingen.
Uansett så er legen rapportert til fylkeslegen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar