Bølgedaler

Noen ganger er det slik at man skulle ønske at man slipper å si at man er syk. Noen ganger skulle man ønske at man kan gjøre det som alle andre kan. Når jeg hører folk reiser på fjellturer, sydenturer , jobber, sosiale sammenkomster, ja alle sider av livet.

Men jeg vet at det kan jeg ikke.

Jeg får noen ganger panikk. Når jeg vet at jeg har nå 21 år bak meg som syk, men jeg skal være ærlig at jeg har brukt lang til å innse at jeg har en kronisk sykdom. Kronisk....... et vondt ord, det betyr jo tross alt varig.

Jeg burde ha vendt med til å være syk, men jeg har ikke det. Rart ikke sant?  Hvor langt tid skal det ta liksom?

En spurte meg om hvor lang tid jeg hadde brukt før jeg innså at jeg var syk. Jeg svarte . " Nei det tok ikke lang tid det!"

Men det tror jeg var bare juks og bedrag. For jeg lå en natt, kroppen hylte av smerte, jeg klarte ikke snu meg, og måtte vekke mannen min for å få han til å hjelpe meg. Tårene rant, og da slo det meg , kanskje for aller første gang " Jeg er syk, jeg har vært syk lenge" og dagen etter ringte jeg legen min. Jeg ba om en akutt time, og vet du, han sa at han hadde nettopp møtt meg, men han hadde ikke inntrykk av at jeg ikke hadde latt det synke inn hos meg. Så han sa det var bra å se. Han ventet at jeg skulle en gang komme frem til  det. Tenk at jeg egentlig ikke hadde tatt dette innover meg. Jeg tror at jeg egentlig bare hadde sagt at jeg var syk, men ikke gjort noe med det. Dette var i 2013. Altså 2 år etter at jeg hadde fått diagnosen av DR: Harald Nyland på Haukeland. Men også 13 år etter at jeg fikk diagnosen i Canada. ( 1992)

Klart at jeg hadde fått diagnosen, men jeg ville ikke bli en av de syke. Klart at jeg har ligget på et mørkt rom men jeg hadde bare vært overflate ovenfor meg selv, jeg hadde hjulpet andre med råd men jeg hadde ikke tatt dette innover meg. Sånn egentlig. Enda jeg har kjempet mot helsevesenet, jobbet for å få mine rettigheter, men det var bare en del av meg.

I dag hadde vi snekkere på besøk, vi må utvide 1.etasje, rett og slett fordi jeg ikke er så i form til å gå ned i kjeller for å hente  eller ordne klesvask, eller opp i 2.etasje for å gå på do.

Men klart at når man ser tegningene, og man har snekkerne her så går det enda mer opp for meg. Tenk om jeg blir så syk at jeg må sitte i rullestol hele tiden. Jeg har jo en hund som skal stilles, som skal gå blodspor, men melkesyra i beina mine forteller at det kanskje ikke blir sånn. At jeg kanskje må finne en annen løsning. 

Men mest av alt plager det meg at jeg ikke blir kvitt hybelkaninene , jeg ser rotet men noen ganger vil kroppen bare ikke. 

Jeg vet at jeg hadde hatt godt av et opphold i varmere land men  jeg vil ikke reise fra mannen min. Jeg vil ha litt varme sammen med han. Jeg syntes vi fortjener det. Men jeg vet og at det ikke blir i år, rett og slett fordi vi må prioriterer husendringene.

Men mest av alt er det viktig at jeg innser at dette er en sykdom som går i bølgedaler, det gjør tankene og følelsene mine og.