Dagen derpå.

I går var det søndag og bare utrolig nydelig vær, noe det egentlig har vært i flere dager. Så jeg og min kjære bestemte oss for å ringe til Siv Anita og hennes kjære for å høre om de ville være med på en kveldstur. Så vi kom opp til de og så dro vi på tur. Begge hundene var med. Det var rett og slett bare fantastisk vær, og jeg hadde hvilt mye, så jeg tenkte at en liten tur vil ikke skade, men jeg sleit fælt. Jeg var overlykkelig hver gang bikkja stoppet for do besøk eller lukting eller drikker vann. Jeg prøvde å være tapper, ikke si noe, for vi kom til et punkt på turen der det var like langt å gå tilbake som å fortsette mot målet. Så da tok jeg heller en pause når kroppen hylte. Men jeg måtte hive inn håndlet, når vi nærmet oss badeplassen til bikkjene så sa jeg at mannen min fikk hente bilen. Jeg satte meg ned  og håpet at jeg skulle klare å komme meg opp, noe jeg klarte. Men jeg var tidelig i seng i går. Jeg kjenner at jeg i dag har halsvondt, nakkesmerter og ryggkrampene er tilbake. Kroppens nervesystem er rett og slett i helspenn. Men dette er jeg  vant til.Jeg hadde en drøm, eller jeg har en drøm, jeg vil opp på Prekestolen , men i dag innser jeg at det er en svunnen drøm, et håp som jeg bare må legge vekk. Jeg innser det nå. Jeg innser at jeg ikke klarer. Jeg ser at jeg må være glad bare jeg kommer meg igjennom denne nedperioden.

Jeg vil nyte været, glede meg over det som er av flott vær, selv om jeg ikke kan sitte ute. Men  jeg kan glede meg over fine bilder, de gode opplevelsene. Og det er fordelen med internett og Facebook,. Jeg kan nyte de fine tingene jeg ser andre får til. Se på alle de flotte hagene.
I mens sitter jeg i hvilestolen min og betrakter livet som farer forbi. Og koser meg